POST DISSOSIA

Det har snart gått en uke siden jeg forlot Mo i Rana og den fine gjengen som sto bak "Det eventyrlige Dissosia" på Nordland Teater. Det fantastiske med å jobbe med teater er at det er prosjektbasert og at hver produksjon har sitt helt eget indre liv med sine faser av opphøyd samholdsfølelse, svikefull frustrasjon, stolthet, skam, optimisme og redsel. Jeg tror nesten ikke det finnes noe verre enn å lage dårlig teater. Ganske enkelt fordi du vet at du er forpliktet til å stå rakrygget og vise frem resultatet mange kvelder på rad. Og alle vet at du har forsøkt å hente frem ditt fremste av intellektuell kapasitet og grunnleggende emosjonelle forståelse for verden for å få ting til å fungere for publikum – og (dessverre) til en viss grad andre kunstnere.

Jakten på en god forestilling med "Det eventyrlige Dissosia" har selvsagt ikke vært noe annerledes. Da jeg kom på leseprøve hadde jeg bedrevet research om psykoser og analysert manuset i ukesvis. Noe som er en selvfølge for meg ettersom det å være godt forberedt er min sikreste metode for å motvirke altoppslukende stress og for å kunne gi skuespillerne noe å tygge på. Allikevel fikk jeg allerede under leseprøven kjenne på kast av kulde og milde svettetokter. Manuset til "Det eventyrlige Dissosia" er av en merkelig karaktér. Dets hemmeligheter holdes skjult bak en fasade av tilsynelatende tilfeldig replikkføring med konnotasjoner til enkle symboler og enkel psykologi. Det er nesten så man føler en viss grad av primærdiskurs. Men i dét du skal gi scenene en forklaring og skaffe skuespillerne motivasjon møter du straks på veggen. For like etter at en karakterens mål synes å komme til overflaten handler den samme karakteren helt uanfektet av dette målet. Da kastes jeg som instruktør ned i en skamfull frustrasjon over å ikke ha fått tak i nøkkelen til scenene. Men så plutselig deiser den ned fra taket og treffer deg i hodet. Jeg vet når jeg ser en slik nøkkel og det er en fantastisk mestringsfølelse. Det er nesten så jeg har lyst til å late som om jeg har hatt den i baklomma hele tiden, for å virke mer spesiell og smart, mens sannheten er at jeg at jeg fant den der og da. Å lyve for, gjette eller late som for skuespillere er kanskje noe av det dummeste man kan gjøre. Man blir veldig fort avslørt. Så jeg går gjerne for den ærlige varianten.

I møte med skuespillernes frustrasjon og krav til forklaring dukket også nøklene til "Det eventyrlige Dissosia" opp. Det hele handler om at hovedpersonen besøker sine traumer for å finne svar på hvorfor hun har blitt den hun har blitt, og hvordan hun kan gjenvinne kontrollen over sin egen psyke. En geitebukk er manifestasjonen på skyldfølelsen overfor kjæresten, mens hun som jobber på Hittegodssentralen er moren som aldri vil prate om det som har vært vondt.

Fjorten dager før premiére var jeg ikke sikker på om vi kom til å ha en forestilling vi kunne stå inne for. Nå har jeg vært i denne situasjonen en del ganger før og vet utmerket at angsten for å feile kan spille en et puss, men denne gangen var jeg mer deprimert enn som så. Jeg så ikke engang anstrøk til noe som kunne bevege meg. Jeg så kun funksjoner som liksom skulle bety noe. Jeg så bilder og skuespillere som famlet etter mening. Vi jobbet videre for å få ferdig det opplagte. Overganger, renhet i bildene, sangene. Med fem dager til premiére tok vi en samling i bånn for å gjøre dette til noe som kunne treffe emosjonelt. Vi skrudde alle av sutrefilteret og dykket ned i konsentrasjon. Jeg ville at dagen skulle være fullstendig humørløs. Vi skulle lete etter marerittet i sirkuset. Og det fant vi. Som ved et trylleslag hentet samtlige skuespillere frem det beste i seg og forvandlet forestillingen fra å være en påstått emosjonelt dypdykk til å bli en reell reise inn i et fortvilet menneske.

Arbeidet med "Det eventyrlige Dissosia" har uten tvil vært det vanskeligste prosjektet jeg har gjort noensinne. Men på premiéren kom skuespillerne ut på scenen, en etter en og leverte noe jeg ikke hadde sett i dem før og jeg gråt av glede.

Etter en kaskade av lovprisninger fra publikum og andre kollegaer var vi lettere sjokkskadet da lokalavisa ga oss en 4'r. Nå kan man liksom ikke sutre for terningkast i alle den tid det er et subjektivt inntrykk av et kunstprodukt, men det er et tankekors at produksjoner som tar i bruk ukjent dramatikk er så til de grader avhengig av ros for å la seg markedsføre effektivt.

I morgen, lørdag kommer kritikken fra Klassekampen også, og jeg aner virkelig ikke hva som blir skrevet. Derfor skriver jeg dette nå, før den kommer. Så har jeg ikke noe å gjemme meg bak om jeg blir sablet ned. Og kan smile stolt om jeg ikke blir det.

Jeg takker gjengen på Nordland Teater for knallhard jobbing mot en forestilling jeg mener fikk en dypere mening og et formfullt, sterkt indre og ytre liv. Jeg tvilte, men vi klarte det sammen. God reise kjære kollegaer – så sees vi på Heddadagene 13 og 14 juni.

#NordlandTeater #DeteventyrligeDissosia